Landbruk i Norge og Danmark har ulike geografiske, klimatiske og kulturelle forhold. Arvid Gimre

Jeg har vokst opp på Jæren med et stort husdyrbruk. Selv var jeg melkeprodusent fra 1989 til 2000, da jeg så den økonomiske utviklingen mot slutten av 90-tallet. Dette inkluderer nedgang i produktpriser, råvarepriser og en økning i statsstøttet produksjon. Noen bønder valgte å egentlig tilpasse seg for å maksimere tilskudd fra staten, som var en skjult rasjonaliserings politikk. Hvordan kunne man oppnå frivillig rasjonalisering? Noen introdusert sommerbeite for felles melking, og praksisen var å produsere melkekvoter om sommeren (skjult kvoteleie). Jeg var selv involvert i dette i en kort periode som en kreativ løsning før gikk over til melkesamdrift, som i noen tilfeller også innebar ren kvoteleie. Etter hvert ble det vanlig å kjøpe opp melkekvoter som en hobby og leie dem ut til samdrifter. Alt dette var tilpasninger der kreative enkeltpersoner tok ledelsen, og regelverket ble tilpasset dem. Samtidig ble Jæren Gårdsmeieri etablert, som hadde sine utfordringer og fordeler. Tine, med sitt melke monopol, var langt fra perfekt i sin arroganse. Dette private gårdsmeieriet ble senere overtatt av Q Meieriet. Nå, ved utgangen av 2023, kan vi oppsummere noen faktiske forhold. De som var tidlig ute og tilpasset seg, var framsynte, både på godt og vondt. Landbrukspolitikken gjennomgikk radikale endringer da Frp og Høyre kom til makten i 2013, noe man begynte å se konsekvensene av i 2014/2015. På de åtte årene som fulgte, ble støttet i stor grad basert på tilskudd, med det meste som kommer fra staten i postkassen. Bønder som satset rundt 10 år senere, bygget med høyere bygge kostnader, mens prisene på de solgte råvarene stagnerer, og driftskostnadene eksploderer. Denne gruppen bønder er nå bundet på hender og føtter og står ovenfor enorm mental og økonomisk belastning, spesielt med rente økning og kostnader knyttet til lave kronekurs. Flere i denne gruppen har investert og satt i god tro, og mange har en optimistisk holdning når de satser på landbruk. Landbruk er mer enn bare en livsstil; det er en klar oppfatning av at bøndene, som har blitt introdusert for dette systemet av politikerne, kan føle seg ført bak lyset. Selv dyktige bønder klarer ikke lenger å kompensere for lavere råvarepriser og prøver å optimalisere driften ytterligere. Den gruppen som var tidlig ute med å bygge og støtte politisk ønsket rasjonaliseringer, med overgangen fra familiebruk til stordrift og bruk av rimelig utenlandsk arbeidskraft, opplever noen utfordringer. På grunn av valutakursendringer er denne såkalte rimelige arbeidskraften ikke lenger like tilgjengelig. Politikken med en million i melkekvote har vært totalt mislykket, der ulike tiltak går på kryss og tvers av hverandre. Staten betaler ekstra millioner i subsidier for asfalttransport av gjødsel og grovfor, noen ganger over distanser på over 10 km. Optimalt burde kvotene ikke vært høyere enn 500 000 Liter, dersom man har jord innenfor cirka 1 kilometer fra driftsbygningen. Denne størrelsen er håndterbar for en familie, og man kunne tillatt noen flere. Landbrukspolitikken bør være utformet slik at man får støtte opp til 500 000 liter melk hvis forholdene ligger til rette innenfor en kilometer. Det bør også være økonomisk bærekraftig for familien å leve av dette og samtidig ha mulighet til å ta ferie. De som ønsker å melke dobbelt så mye eller ha dobbelt så mange kalvinger, bør kunne gjøre det, men ikke med statlige subsidier som nå, hvor noen utnytter systemet gjennom kreative selskapsformer. Noen kommuner praktiserer ulike regler, der noen blir kontrollert, mens andre får operere fritt. Norge bør ha et moderne fritidsrettet familielandbruk, og det bør aldri etterligne amerikanske eller danske modeller. De som er påvirket av den danske kulturen, kan flytte til Danmark og kjøpe et gårdsbruk der under danske forutsetninger. Stordrift i Norge, uten naturlige forutsetninger, er en total feilslått tilnærming. Den norske staten subsidierer denne galskapen, og bøndene som tilpasser seg norske forhold blir ofret på grunn av overproduksjon og priskonkurranse. Landbruk bør drives der det er naturlige forhold. Det er unødvendig med melkeproduksjon overalt. Hvis meieridrift ikke er bærekraftig, kan man heller satse på amme ku. Det er like ulogisk når noen bønder på flat Jæren uten beite og utmark har sauer i tillegg til svin og melk. Dette gjøres for å utnytte ekstra tilskudd på sau i tillegg til det man allerede får for annen produksjon. Bare ved å organisere seg med flere organisasjonsnummer og kalle det samdrift eller lignende, kan man oppnå dette. Selv om jeg ikke har vært aktiv de siste 23 årene, har jeg fulgt med på norsk landbrukspolitikk. Den har utviklet seg til en galskap satt i systemet. Noen må ta i dette før vi utraderer alle dyktige bønder som arbeider med jorden og erkjenner at vi faktisk er i Norge, ikke i Danmark. Det er et viktig poeng. Norge og Danmark har ulike geografiske, klimatiske og kulturelle forhold som gjør det utfordrende å direkte overføre landbrukspolitisk